hette, støy

hette

skogen lukker seg rundt henne,
dekker for alt
så ingen kan se

eller ane skrittene som nærmer seg,
ulene under overflaten,
de lange skyggene,
røtter som strekker seg lengre enn langt

blomstene vokser utenfor stien,
bestemor må vente en stund til

og av og til er det flere grunner til at en hette er rød
*
støy

lys er mangelen på mørke,
stillhet mangelen på støy,
alt er fraværet av noe annet
og du er en ukjent øy

Strå

Strå

Strå, hverdagslig betegnelse på den oftest hule, runde og leddede stengelen hos gress.

I vid betydning alle runde, tynne stengler.

Klamrer meg fast til minuttet før det tar slutt, løfter en fot og forsøker å løfte den andre så fort at den første ikke rekker å lande i håp om å overvinne tyngdekraften og i et øyeblikk, kanskje flere, sveve. Prøver å gripe om dragepust, fange sekundene, leve i et svevende nu der jeg er et strå. Et enslig strå på en vinterdag som vinden får til å danse. Dette er en frostvals i lyset fra en gatelykt, dette er akkurat dette øyeblikket før det neste er i gang og dette er å sveve. Være et strå som letter i en vinterkveld og lander i en sommermorgen på en åker blant flere strå og et nytt nu der alt er annerledes.

Reise

Reise

En dag da det var så kaldt at man så pusten sin i lufta og tenkte at det var dragepust, tenkte hun videre at det som en forlengelse av det var en drage. At frostrøyken var en drage og at det var mulig for henne å krympe til noen som var veldig mye mindre, liten nok til å ta plass på denne dragen i lufta og bli med mens den fløy av gårde for alle vinder, lekende lett som frostroser på vindusruten og feene inni gatelyktene som lyste opp med den fremste entusiasme. Være som Atreyu når han red på Falkor, fri som Ikaros og full av muligheter til å se verden.  Og så sikte mot stjernene, sitte på med en og annen komet og stå på skøyter på Saturns ringer om det lot seg gjøre og ikke bare var noe hun en gang hadde sett i en tegnefilmserie. Sjekke om Orions belte hadde krympet i vask og sjekke om Karlsvogna minnet like mye om en handlevogn ute i universet. Siden skulle hun dra tilbake, lande og bli like stor som sitt egentlige jeg igjen og så skulle hun puste inn og deretter puste ut. Se dragepust, hviske farvel og lykke til på reisen og tenke at eventyret begynte på nytt, denne gangen uten henne.

Alle disse tankene, alle uten anker. Og pusten i lufta som beviser at man lever og til tider er begynnelsen på en reise. Om enn bare i tankene.

Søvn

Søvn er støv

Søvn er støv er rim på ruten,
snø som silke, skjørt og lett,
søvn er støv er drømmefnugg
er lattersanger rett og slett

Søvn er støv er skyggetale,
natteravner, gåtespill,
søvn er støv er brev til ingen
uten ord om alt vi vil

Støvet er som dragepust,
som frostens kunst på løv i kveld,
å legge hodet vart mot puten
mens snø er støv er rim på ruten

Glass

Glass

Glass var sand. Det hadde hun lest og hun klarte likevel ikke helt å forstå det, hvor enn mye det virket sant. Samtidig virket det riktig når hun fylte et glass med så kaldt vann som mulig og drakk det, kjente den isende, kilende smaken av frost, tenkte at alt vann var samme vann og et også dette kunne inneholde suset fra tapte konkylier eller perler på fjerne strender. Følte friskheten i et glass vann og drømte seg hen til andre verdener der hun kunne føle seg hjemme. Og tenke at dette var sand som ikke rant ut gjennom fingrene og kvarts som ikke kunne selges på auksjon, men noe håndfast som man kunne drikke fra før man spiste dagens første klementin og tente et stearinlys fordi det passet seg sånn siden det snart var jul.

Lykt

Vi tenner våre lykter

Vi tenner våre lykter,
slik synges rett før jul,
jeg så mamma kysse nissen,
engler daler ned i skjul

å, det er så mange sanger
med et budskap kjent og nært,
nå er julen rett rundt hjørnet,
la oss se hva vi har lært

adventstiden er en avskjed,
men samtidig et hallo,
tankespill om det som kommer
mens vi finner rast og ro

og lar pepperkaker spises
mens vi vet at det går rykter
om at verden lyses opp
når vi nå tenner våre lykter

Vindu

Snø i lyset fra en gatelykt utenfor vinduet

Av og til satt hun helt stille mens hun tittet ut gjennom vinduet der snøen falt i lyset fra en gatelykt og hun tenkte seg at det var derifra snøen kom. Gatelykten var innrammet av et veldig mørke, natten var en beksvart gardin og alt var uendelig stille, men der i gatelyktlyset var alt mulig. Litt som om det var magisk, som om det var en gatelykt som var noe mer enn seg selv, en budbringer som lagde morsesignaler når alle sov og ingen lyttet og da sendte ut sitt budskap til et knippe romvesener fra en planet langt, langt borte som de på et eller annet vis oppfattet og som gatelykten var spion for. Eller kanskje gatelykten var en høy og litt dyster mann som hadde blitt enda dystrere da noen forvandlet ham til en gatelykt og puttet ham under en forbannelse som bare ville bli brutt når han fant ekte kjærlighet, noe som er litt vanskelig når man er en stillestående og ensom gatelykt. Hun anså flere muligheter som sannsynlige og da også ideen om at dette var en gatelykt som ikke bare skapte lys, men snø i tillegg. Og det ville kanskje ikke bli den største mengden snø da, men det ville da være nok til å lage en snømann, en hun kunne pynte neste dag med en gulrot og en flosshatt og et muligens fåfengt håp om at den ville våkne og gjøre alt Dolly Parton sang om i jule-medleyen sin til full og hel sannhet. Så kunne de bli bestevenner siden hun trengte en bestevenn og det ville bli toppen av sjokoladebollen (siden hun hadde et snev av høydeskrekk og det gjorde sjokoladeboller mer betryggende).

Snøen fortsatte å falle. Gatelykten var like klar og tillitsvekkende og hun fortsatte å titte ut av vinduet, lete etter stjernestøv.

Natt

Nattesanger

Toget teller takt i kveld,
natten er så stille,
jeg er våken likevel,
ulvene er ville

Hver komet har halen på,
stjernene skal skinne,
det er mørkt som bare det,
jeg holder meg inne

Gatelykter holder vakt,
skyggene vil danse,
hvert minutt er stille støv,
drømmenes distanse

Nattesanger lett på tå,
alt jeg nå vil håpe på
er å sove som et barn

tvinne frem et månegarn
og her la tanker trille

Hud

Hud

Av og til tenkte hun på hvordan hud kunne ha føltes helt annerledes. Som bobleplast, løvblader, istapper, melk eller sukkerspinn. Man kunne klappet noen på kinnet og klappet pinnene til et pinnsvin eller sidene i en nyinnkjøpt avis, sofatrekk kjøpt på IKEA eller bringebær. Og så pleide hun å tenke at det kanskje var like greit at hud kjentes som det gjorde før hun strøk hånden over kinnet til den vakreste hun kjente og så at et fredfullt smil gled over leppene hans selv om han sov.

Vinger

Vingespenn

Treet sto i skogen og store deler av året var det omkranset av mosekledde steiner og en og annen klynge med villblomster, blåklokker som ringte dagen inn og hvitveis som lyste av uskyldighet. Men nå var alt hvitt for det var desember og det var snø og vinterteppet dekket alt med den største selvfølgelighet. Og samtidig. De andre trærne var der fremdeles og til forskjell fra ham var de høye, strakte seg så høyt de bare kunne med et muligens uuttalt mål om å nå himmelen og sikte mot stjernestøv og månesymfonier. Treet denne lille historien handler om var derimot ganske lite. Det var et beskjedent tre, stille og forsiktig og vel vitende om at det nok var det laveste treet i hele eventyrskogen. Og som regel gjorde det ikke så mye, det sto der lell og nøt dagene som fløt sammen og sømløst gled over fra den ene til den andre. Dager som var ettertenksomme og finurlige og som han kunne bli borte i. Slik en kan bli borte i en tanke og hvilken tanke. Det lille treet hadde en drøm. Ingen kjente til den og han hadde for lengst innsett at den nok aldri ville oppfylles, men man kunne da drømme likevel og om nettene føltes alt mulig. Da var det et uendelig magisk lys mellom trærne, sendt fra månen uten behov for noe i retur og treet spredte grenene sine med høyeste grad av besluttsomhet. Det prøvde å få grenene til å flakse og enkelte lekende vindpust klarte nesten å overbevise ham om at han fikk det til selv om han rent logisk sett visste at det nok var vinden. For når alt kom til alt var han ikke så ulik alle de andre trærne siden han selv siktet mot stjernene. Han følte riktignok ikke noe behov for å være spesielt høy i det hele tatt, det var uvesentlig. Men han ønsket å nå himmelen og utover det ønsket han å fly. Treet hadde en ide om at grenene hans kunne være vingespenn og at det bare var snakk om tid før han en dag skulle lette. Være Ikaros som fløy mot solen eller som engler som lekte gjemsel mellom skilpaddeskyer, lette og fly av sted. Det var så lett å ønske seg, så enkelt å fantasere om og han fantaserte. Og når treet sov drømte han at han var på vei, flygende over de sju hav, over lappeteppeåkre og hen mot ukjente horisonter.

Og en dag, om du vandrer i skogen og finner flere store trær, men ikke et lite et som er mindre og mer beskjedent enn alle andre kan du jo late som om det ikke har blitt hogget ned eller møtt en annen uheldig skjebne, men at det rett og slett har fløyet sin vei. Du kan bestemme deg for å tro at det nå skal utforske verden, fly om kapp med en flymaskin og ta følge på veien med en tapt ballong eller en såpeboble eller kanskje et papirfly. Og en dag vil det være ferdig, lande i skogen sin igjen og så vil det være som om ingenting har hendt, mens det vet bedre og i sinnet bærer på et hemmelig smil og en plan om en dag å fly sin vei på ny. For da vet treet at det kan. 

Rop

Rop

Hun roper og hører tilbake
et rop med de selsomme ord
som kan runge i fjellet om kvelden,
kjære ekko, jeg vet hvor du bor

Når jeg synger er du papegøye,
gjentar etter og alt fører frem,
disse ordene, de kan vi dele,
bygge broer og skape et hjem

Så rop og bli borte i dette,
dette ropet som rimer på gekko
og gir minner om drømmende daler
når man roper og hører et ekko

Press

Press

Tiden er i ferd med å gå ut. Han iler, hopper over ting, løper og det får så være om soppene og skilpaddene som tråkker hit og dit uten mål og mening må lide for det. Han har ikke tid til å tenke på dem, har ikke tid til å tenke på noe som helst, alt han vet er at han må fortsette. Forte seg før tiden er over og et liv er forbi for denne gang, forte seg så alt kan fortsette og han kan entre en ny verden med nye muligheter og litt mindre stress, i alle fall i begynnelsen. Han ser skyene i bakgrunnen, fluffy og fine og tenker at det hadde vært vidunderlig om han en dag hadde hatt virkelig god tid til å utforske verdener, se seg om blant busker og utforske piper uten at noe teller ned minuttene og hver pipevisitt i bunn og grunn handler om å skaffe seg penger. Kanskje den tiden vil komme, en tid der han og hun som han elsker, hun som han stresser for, kan dra på eventyr uten å finne farer og utfordringer i hytt og gevær. Det er lov å håpe på i alle fall, håpe på mens han haster videre og endelig omsider kan skue en trapp. Med et skritt om gangen forter han seg opp trappen, tar sats og hopper med et mål om å lande høyt og rett. Det strekker ikke helt til, blir litt halvveis, men han får 500 poeng og treffer flaggstangen, som for øyeblikket er mer eller mindre flaggløs, før tiden går ut. Så kommer det fyrverkeri og alt er i et magisk øyeblikk helt slik det skal være. Og han vet at det er midlertidig, vet at han må videre og snart vil oppleve et press på nytt, men akkurat da spiller det ingen rolle. Musikken er fin og stemningen er god og han er i mål.

Mario er et skritt nærmere å redde prinsessen og da gjør det i grunnen ingenting at hver level bringer med seg nye tilfeller av press. :)

Lupe

Frost har en lupe, en for å betrakte frosten på løvblader, merke seg fragmentene av is og
ane omrisset av frostmalerier. Når hun bruker lupen er det som om alt blir større enn seg selv
og som om det aller minste er noe veldig og dypt. Det er noe skjørt ved det. Fint og hun kan
glemme seg selv i alt sammen og videre glemme alt som noen gang gjør vondt. Bare for en stund
selvsagt, men det er nok. Hun er Frost og hun ser inn i frostspillets kjerne, skuer blankt og
lett og når hun er ferdig og ser opp, ser trærne og gatelyktenes skyggespill og alt er ekte
og virkelig igjen vet hun det at hun har sett magi, skapt den selv til og med og vips har hun
meget glade sanger på hjernen og smiler fra øre til øre mens nesten ingen aner hvorfor. De ser bare en kvinne med isaktig vinterhår som bærer en lupe uten å være detektiv og som har funnet lykken i ti uendelig lange minutter.

Båt

Båt

Kong Vinter har en båt. Den er en gammel båt av tre og ikke spesielt solid og han får uansett ikke brukt den så mye for tiden for nå er det hans tid og verden er frost og is og snøkrystaller og isroser på vinduene. Men han har heller aldri hatt mål om å benytte den, han liker bare å ha den. En båt og en som er bare hans og som han ikke trenger å dele med noen. Siden han tross alt er en konge og hersker over en årstid har han en smule magi i årene og kan fortrylle utvalgte innsjøer så de kan bære en båt, så man kan sette seg i en båt som står støtt på speilblank is og så finne en trygghet i det. Så det er det han gjør denne tirsdagen. Det er han og båten og innsjøen og han kjenner de isende, kilende vintervindene som han alltid finner forførende og han ser vintersola som skinner høy og klar på himmelen fordi det er en sånn dag. En vakker og underfundig vinterdag da alt er mulig og det er litt ekstra lett å tro på mirakler. Og i denne dagen finnes det en båt og en vinterlig fyrste som nynner på «Vem kan segla» mens han vet at i hjertet seiler han og metaforisk sett er svaret på spørsmålet «ja».

Kong Vinter har en båt og en dag skal han reise utover de sju hav som en snill sjørøver som ikke stjeler noe som helst, men som bare synger sjørøverviser og teller iskrystaller og får det til å snø i noen dager på Sahara.

Skyggespill

Skyggene mellom trærne,
å ane at noe tar fatt,
vit at det enda er skumring,
sku at det enda er natt,
det lysner og dagen vil våkne,
en sol kan ta plass og jeg vet,
det er første desember og advent
i en snødysset hemmelighet

Skyggene mellom trærne,
røtter som snirkler seg hen,
vite at noe begynner
og at kvelden vil komme igjen

Introduksjon til denne bloggen =D

Heisann! Karoline her. På denne bloggen skal jeg poste bidrag i forbindelse med https://www.facebook.com/groups/760821133937497/?fref=nf og et julekalenderprosjekt som er i gang der. Grunnen til at jeg lager denne bloggen er at min vanlige blogg er forbeholdt alt mulig annet og fordi det blir ryddigere av å ha en egen blogg for tekster til julekalenderprosjektet. Derfor. God fornøyelse og god skriving ikke minst :)

Vennlig hilsen Karoline Heldal-Lund
(bokorm, forfatterspire, musikalelsker og gatelyktfan som alltid blir glad av sjokoladeboller og Hockey Pulver, har julesanger på hjernen, elsker å være kreativ og i hjertet aldri vil føle meg for gammel for Skrivebua) <3

Harry Potter-ifisert Ugle :)