Vindu

Snø i lyset fra en gatelykt utenfor vinduet

Av og til satt hun helt stille mens hun tittet ut gjennom vinduet der snøen falt i lyset fra en gatelykt og hun tenkte seg at det var derifra snøen kom. Gatelykten var innrammet av et veldig mørke, natten var en beksvart gardin og alt var uendelig stille, men der i gatelyktlyset var alt mulig. Litt som om det var magisk, som om det var en gatelykt som var noe mer enn seg selv, en budbringer som lagde morsesignaler når alle sov og ingen lyttet og da sendte ut sitt budskap til et knippe romvesener fra en planet langt, langt borte som de på et eller annet vis oppfattet og som gatelykten var spion for. Eller kanskje gatelykten var en høy og litt dyster mann som hadde blitt enda dystrere da noen forvandlet ham til en gatelykt og puttet ham under en forbannelse som bare ville bli brutt når han fant ekte kjærlighet, noe som er litt vanskelig når man er en stillestående og ensom gatelykt. Hun anså flere muligheter som sannsynlige og da også ideen om at dette var en gatelykt som ikke bare skapte lys, men snø i tillegg. Og det ville kanskje ikke bli den største mengden snø da, men det ville da være nok til å lage en snømann, en hun kunne pynte neste dag med en gulrot og en flosshatt og et muligens fåfengt håp om at den ville våkne og gjøre alt Dolly Parton sang om i jule-medleyen sin til full og hel sannhet. Så kunne de bli bestevenner siden hun trengte en bestevenn og det ville bli toppen av sjokoladebollen (siden hun hadde et snev av høydeskrekk og det gjorde sjokoladeboller mer betryggende).

Snøen fortsatte å falle. Gatelykten var like klar og tillitsvekkende og hun fortsatte å titte ut av vinduet, lete etter stjernestøv.