ane omrisset av frostmalerier. Når hun bruker lupen er det som om alt blir større enn seg selv
og som om det aller minste er noe veldig og dypt. Det er noe skjørt ved det. Fint og hun kan
glemme seg selv i alt sammen og videre glemme alt som noen gang gjør vondt. Bare for en stund
selvsagt, men det er nok. Hun er Frost og hun ser inn i frostspillets kjerne, skuer blankt og
lett og når hun er ferdig og ser opp, ser trærne og gatelyktenes skyggespill og alt er ekte
og virkelig igjen vet hun det at hun har sett magi, skapt den selv til og med og vips har hun
meget glade sanger på hjernen og smiler fra øre til øre mens nesten ingen aner hvorfor. De ser bare en kvinne med isaktig vinterhår som bærer en lupe uten å være detektiv og som har funnet lykken i ti uendelig lange minutter.
Det føles nesten litt som en tekst fra en barnebok i begynnelsen, særlig den andre setningen: "Når hun bruker lupen er det som om alt blir større enn seg selv og som om det aller minste er noe veldig og dypt." Den beskriver noe på en poetisk måte med enkle ord, litt sånn som de fineste barnebøkene gjør. Noe poetisk og fint og hyggelig, en stemning også den siste setningen har et sterkt nærvær av.
SvarSlettJeg klarte for så vidt heller ikke å bli fornøyd med dagens tekst, men jeg tenker at det er god trening likevel og at jeg har godt av å poste uferdige ting. Sånn som jeg gjorde da Skrivebua fortsatt eksisterte.
Takk for kommentaren. Barnebokpreget er et bevisst valg, litt fordi veldig mye jeg skriver tendenserer mot å bli litt naivt og barnlig uansett og da føles det litt riktig å følge linjen helt ut. Fint at det falt i smak og ja, det er uansett veldig god trening med disse skriveoppgavene.
SvarSlett