Reise
En dag da det var
så kaldt at man så pusten sin i lufta og tenkte at det var dragepust, tenkte
hun videre at det som en forlengelse av det var en drage. At frostrøyken var en
drage og at det var mulig for henne å krympe til noen som var veldig mye
mindre, liten nok til å ta plass på denne dragen i lufta og bli med mens den
fløy av gårde for alle vinder, lekende lett som frostroser på vindusruten og
feene inni gatelyktene som lyste opp med den fremste entusiasme. Være som
Atreyu når han red på Falkor, fri som Ikaros og full av muligheter til å se
verden. Og så sikte mot stjernene, sitte
på med en og annen komet og stå på skøyter på Saturns ringer om det lot seg
gjøre og ikke bare var noe hun en gang hadde sett i en tegnefilmserie. Sjekke
om Orions belte hadde krympet i vask og sjekke om Karlsvogna minnet like mye om
en handlevogn ute i universet. Siden skulle hun dra tilbake, lande og bli like
stor som sitt egentlige jeg igjen og så skulle hun puste inn og deretter puste
ut. Se dragepust, hviske farvel og lykke til på reisen og tenke at eventyret
begynte på nytt, denne gangen uten henne.
Alle disse tankene,
alle uten anker. Og pusten i lufta som beviser at man lever og til tider er
begynnelsen på en reise. Om enn bare i tankene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar