Vinger

Vingespenn

Treet sto i skogen og store deler av året var det omkranset av mosekledde steiner og en og annen klynge med villblomster, blåklokker som ringte dagen inn og hvitveis som lyste av uskyldighet. Men nå var alt hvitt for det var desember og det var snø og vinterteppet dekket alt med den største selvfølgelighet. Og samtidig. De andre trærne var der fremdeles og til forskjell fra ham var de høye, strakte seg så høyt de bare kunne med et muligens uuttalt mål om å nå himmelen og sikte mot stjernestøv og månesymfonier. Treet denne lille historien handler om var derimot ganske lite. Det var et beskjedent tre, stille og forsiktig og vel vitende om at det nok var det laveste treet i hele eventyrskogen. Og som regel gjorde det ikke så mye, det sto der lell og nøt dagene som fløt sammen og sømløst gled over fra den ene til den andre. Dager som var ettertenksomme og finurlige og som han kunne bli borte i. Slik en kan bli borte i en tanke og hvilken tanke. Det lille treet hadde en drøm. Ingen kjente til den og han hadde for lengst innsett at den nok aldri ville oppfylles, men man kunne da drømme likevel og om nettene føltes alt mulig. Da var det et uendelig magisk lys mellom trærne, sendt fra månen uten behov for noe i retur og treet spredte grenene sine med høyeste grad av besluttsomhet. Det prøvde å få grenene til å flakse og enkelte lekende vindpust klarte nesten å overbevise ham om at han fikk det til selv om han rent logisk sett visste at det nok var vinden. For når alt kom til alt var han ikke så ulik alle de andre trærne siden han selv siktet mot stjernene. Han følte riktignok ikke noe behov for å være spesielt høy i det hele tatt, det var uvesentlig. Men han ønsket å nå himmelen og utover det ønsket han å fly. Treet hadde en ide om at grenene hans kunne være vingespenn og at det bare var snakk om tid før han en dag skulle lette. Være Ikaros som fløy mot solen eller som engler som lekte gjemsel mellom skilpaddeskyer, lette og fly av sted. Det var så lett å ønske seg, så enkelt å fantasere om og han fantaserte. Og når treet sov drømte han at han var på vei, flygende over de sju hav, over lappeteppeåkre og hen mot ukjente horisonter.

Og en dag, om du vandrer i skogen og finner flere store trær, men ikke et lite et som er mindre og mer beskjedent enn alle andre kan du jo late som om det ikke har blitt hogget ned eller møtt en annen uheldig skjebne, men at det rett og slett har fløyet sin vei. Du kan bestemme deg for å tro at det nå skal utforske verden, fly om kapp med en flymaskin og ta følge på veien med en tapt ballong eller en såpeboble eller kanskje et papirfly. Og en dag vil det være ferdig, lande i skogen sin igjen og så vil det være som om ingenting har hendt, mens det vet bedre og i sinnet bærer på et hemmelig smil og en plan om en dag å fly sin vei på ny. For da vet treet at det kan.